Sabekunahar inviterer oss inn. Hun ruller ut en fargerik matte som vi kan sitte på. Hennes velkomst er varm, vennlig og oppriktig til tross for at vi forstyrrer hennes travle morgen der hun driver med husarbeid, småbarns-stell og matlaging. Hun er flyktning i Malaysia, og må bruke et fremmed språk, malayisk, når hun tar oss i mot. Men hennes velkomst er varm, som alltid, uansett om gjestene kommer uventet.
Rohingyaenes kultur verdsetter mennesker og fellesskap så høyt at, tross dårlig råd, bruker de sårt opptjente penger for å hedre gjester. Sabekunahar går rett til kjøkkenet for å se hva hun kan lage; noen blir sendt for å kjøpe drikke til de besøkende. Sabekunahar er en fantastisk kokk, og vi nyter et festmåltid med karrigryte, ris og fersk frukt som blir satt foran oss. Tallerkenene våre fylles med mer mat, fulgt av ordene «spis, spis.» Sabekunahar fryder seg over at vi setter pris på maten hennes.
Denne glade scenen skjuler noen mørke sannheter som Sabekunahar bærer i stillhet. Den farefulle reisen hennes til Malaysia, i menneskehandleres hender, snakkes sjelden om. Det er vanskelig å beskrive de følelsesmessige og fysiske sårene som fortsatt er der fra en slik reise. Vi snakker heller ikke om isolasjonen. Sabekunahars foreldre lever i en flyktningeleir i Bangladesh, og treffer kun barnebarna via mobiltelefon. Det er det nærmeste Sabekunahar kommer å treffe sine foreldre og søsken.
Det anslås at 150.000 rohingyaer bor i Malaysia hvor de selv ikke mottar denne varme velkomsten de så generøst gir sine gjester. De har ingen rettigheter og mottar ingen velferd. Det er ulovlig for dem å arbeide, og de risikerer å bli arrestert hver gang de forlater hjemmet.
INSPIRASJON TIL BØNN:
- Be høstens Herre sende arbeidere til rohingyaene.
- Be om at lidelsen og urettferdigheten det rohingyanske folket opplever skal vendes til noe godt, slik som i 1 Mos 50,20
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar